Medisinplanter

Allerede for 5000 år siden begynte mennesket å bruke planter som krydder eller medisin. De første skriftrullene fra Egypt og Kina beskriver urter f. eks prydrabarbra, som helt til i dag har hatt medisinsk betydning. I løpet av disse flere tusen år gjennomgikk plantemedisinen store kulturelle høydepunkter men også nedturer. Spesielt i middelalderen ble plantene ofte forbundet med svart magi og heksekunst. Et godt eksempel for vranglære er signaturlæren av naturfilosofen og legen Paracelsus (1493-1541) som hadde til innhold at «Likt helbreder likt». Så skulle f.eks. planter med nyreformete blader hjelpe mot nyrelidelser og valnøtter, p.g.a. sine hjerneformede frø, brukes for alt som hadde med hodet å gjøre. Denne læren holdt seg i flere hundre år og visse rester finner vi ennå i noen urtebøker.

I dag står ikke plantemedisinen på slutten av en lang tradisjon men i en ny og lovende fase. Denne ble mulig med nye laborteknikker som kromatografi, fotometri osv. og ikke minst med en større helsebevissthet i befolkningen.

Mange av de tradisjonelle medisinplantene viste seg å ikke holde mål, de isolerte innholdsstoffene var enten uvirksomme eller til og med helseskadelige som f.eks. lungeurt. På den andre siden fant man til nå medisinsk ukjente planter f.eks. mot høysnue og forkjølelse. På jorda finnes det ca. 400000 plantearter og bare 10% av disse har blitt undersøkt m.h.t stoffinnholdet. Her ligger det store reserver og utfordringer med håp om å finne nye biologisk virksomme substanser.

Plantemedisin inneholder kjemiske stoffer akkurat som syntetiske legemiddel. En av fordelene i plantemedisiner er at man nesten alltid har med et slags kombinasjonspreparat å gjøre. Dette består av en blanding av bestemte stoffer som utfyller hverandre i virkningen eller gjør preparatet bedre fordragelig.

Beskrivelsen av plantene blir hovedsakelig gjort under farmasøytiske aspekter. Medisinplantene blir her sett på som en slags kjemisk fabrikk som produserer bestemte innholdsstoffer som igjen har bestemte virkninger i kroppen vår. Fytoterapi, d.v.s. bruk av legemiddel som har plantesubstanser som utgangspunkt, er ikke det motsatte av kjemoterapi. Begge støtter seg på de samme kjemiske virkningsprinsippene. Moderne fytoterapi er fri fra alle filosofiske aspekter og må sees rent naturvitenskapelig. Man må her skille fra antroposofi og homøopati selv om utgangsstoffene ofte er de samme.