Eteriske oljer
Bitterstoffer
Cumarin
Garvestoffer
Flavonoide
Saponine
Andre soffgrupper
Alle innholdsstoffgruppene har igjen bestemte virkninger til felles:
Eteriske oljer består alltid av en genetisk bestemt blanding av
opp til 500 forskjellige stoffer. Eteriske oljer løser seg ikke
i vann, fordamper lett og har en aromatisk lukt.
Eteriske oljer blir tatt opp gjennom hud og slimhuder og blir etterpå
fort fordelt i hele kroppen. Utskillelsen skjer gjennom nyrene, gallen
eller luftveiene. Vi finner følgende virkninger og bruksområder
blant eterisk-olje-planter:
Bitterstoffplanter blir utelukkende brukt p.g.a. sin intenst bitre smak som
virker stimulerende på spytt-, mage- og gallesekresjon. Vi registrerer
den bitre smaken bakerst på tungen (bitter ettersmak!) ved hjelp av bestemte
sanseceller. Disse sender signaler til hjernen og påvirker reflektorisk
magesaftsekresjonen. Bitterstoffer har derfor en positiv effekt på fordøyelsesprosessen
og virker appetittvekkende. Typiske bitterstoffplanter er humle,
malurt og gulsøte som delvis blir
brukt i aperitiff og krydderlikører.
Cumarin er en stoffgruppe som er ansvarlig for den typiske høylukten
som oppstår under tørkingsprosessen av gras. Bestemte cumarintyper
ble tidligere brukt som lukt- og smakstilsetningsstoff i matvarer men er
nå p.g.a. skadelige bivirkninger ikke i bruk lenger.
Furanocumariner har sterke fotosensibiliserende egenskaper på
huden. I sollyset reagerer disse stoffene med nukleinsyren thymin og forhindrer
dermed en avlesning og formering (mitose) av hud-DNA. Etter 7-12 timer
fører dette til utslett og blemmer. Etter 2 døgn begynner
en forsterket produksjon av stoffet melanin som fører til
en indirekte bruningseffekt. Det samme fenomenet iakttar man når
huden, før solbestråling, kommer i kontakt med selleriblader,
Eau de Cologne eller timotei. Furanocumarine blir delvis brukt i behandling
mot bestemte pigmentanomalier og psoriasis.
Som alle stoffer som har en direkte virkning på DNA-molekylet
er en kreftfremkallende virkning ved høye doser ikke utelukket.
Planter med et visst cumarininnhold, som kvann,
løpstikke, pastinakk o.s.v.,
blir i dag brukt som vanndrivende middel og for fordøyelsen.
Disse innholdsstoffene kan brukes til å garve dyrehud. I denne
prosessen blir løselige proteiner i huden forandret til uløselige
produkter.
Som farmasøytiske virkestoffer danner garvestoffer en koagulasjonsmembran
i de øverste lagene i slimhuden og bindevevet. Utvortes virker derfor
garvestoffer bakteriedrepende, sekresjonshemmende og uttørkende
på hud og sår og motvirker betennelser. Garvestoffer blir derfor
brukt i midler for sår, hemorroider og mot betennelser i munn og
svelg. Innvortes virker garvestoffer mot diaré.
Resorpsjon av store doser kan føre til leverskade. Garvestoffer
brukes derfor ikke lenger i behandling mot brannsår. Den folkemedisinske
bruken i diabetesbehandlingen er å avvise.
Eksempel på planter med relativt høyt garvestoffinnhold
er valnøttblader, eik og blåbær.
Til nå har det blitt isolert mer enn 300 forskjellige flavonoider
fra planteriket. Flavonoider er et vanlig stoff i plantestoffskiftet og
spiller der en rolle i vern mot sopp- og virusinfeksjoner, i kontrollen
av vekstprosesser, som filter mot skadelig UV-stråling og som fargestoff
(som lokkemiddel for insekter).
Planter med et innhold av 0,5-3% flavoner betegnes som flavonoiddroger. (solblomst,tempeltre,
bjørk, hyll..). Vi finner her krampeløsende og vann- og svettedrivende
virkninger.
Bestemte flavonoider er hjertevirksomme og har en tettende effekt ved
for høy kapillargjennomtrengelighet og forhindrer at blodet trenger
inn i vevet. Disse stoffer finner anvendelse ved høyt blodtrykk,
arteriosklerose og diabetes eller som mild hjertetonikum.
Saponiner er et vanlig produkt i plantestoffskiftet. Saponiner skummer
i vann og kan brukes til klesvask.
Biologisk virker saponiner veldig enhetlig. De er en sterk cellegift, oppløser
de røde blodcellene (unntatt lakrisrot)
og virker irriterende på slimhuden som fører til hoste- og nyserefleks.
De fleste saponiner blir ikke resorbert i mage-tarmsystemet. Klinte (Agrostemma
githago) derimot kommer inni blodsystemet og lammer det sentrale nervesystemet
og åndedrettssenteret.
Bestemte saponiner, f eks. i primulaarter,
har sterke antibiotiske virkninger mot sopp og bakterier.
Saponiner har en spesielt giftig virkning på fisk. Gjellene blir
gjennomtrengelige for blodet og visse planter blir derfor brukt til fangst
av fisk hos noen naturkulturer.
Saponiner øker løseligheten i andre stoffer som fører
til bedre resorpsjon i tarmen. Dette er viktig hos grønnsaksplanter
som f.eks. spinat og tomat. I tarmen kan andre saponiner igjen dra bestemte
stoffer ut av blodsystemet. Hos nordamerikanske indianere ble derfor bestemt
planter (Polygala senega) brukt mot slangebitt.
Saponiner blir i dag hovedsakelig brukt i hostemiddel og vanndrivende
middel. Vi finner dem også i tannkrem, munnvann, sjampo eller som
skummende middel i drikkevarer.
Andre store stoffgrupper finner vi i hjertevirksomme planter
og i den store alkaloid-gruppen. Disse plantene produserer delvis
svært sterke stoffer som f.eks atropin, codein, morfin eller digitalisglykosider.
Virkestoffene er ofte konsentrert i bestemte
plantedeler. De delene som blir brukt til tilberedelse av legemiddel kalles
„droge".
Man atskiller følgende plantedeler:
| Flos | blomster |
| Folium | blader |
| Herba | alle plantedeler unntatt røtter |
| Radix | røtter |
| Fructus | frukter |
| Semen | frø |
| Cortex | bark |
| Bulbus | Løk |